Search
  • Josefin Winther

Døden

I går tidlig våknet jeg etter å ha drømt om døden. Imens jeg lå i sengen kjente jeg på hvordan det ville være å dø. Å slippe taket. Helt. Jeg kom i kontakt med at dødsøyeblikket er det største øyeblikket i et menneskeliv. Alt vi har holdt fast, alt vi har forsøkt å gi slipp på. Alt slipper da. Den største utovervendte bevegelsen. Det er ikke rart det tar år, når man skal forlate kroppen sin. Ta en annen form. Å transcendere. Å strekke seg ut i alt vi hører sammen med. Stråle ut. Diametralt motsatt av den krampeaktige nyfødte babyen, som skriker så høyt at det er akkurat som at den trekker til seg hele universets krefter.


I går tidlig prøvde jeg å se for meg hvordan det ville være i dødsøyeblikket. Jeg så at dette var en portal. En ufattelig portal vi tar steget gjennom. Ufattelig, fordi vi ikke vet hva som venter på andre siden. Eller dypest sett gjør vi det. Men med vårt jordlige apparat er det ikke lett å ha tillit til det. Det er forståelig at vi blir redde. At vi holder fast. Hele livet har drillet oss i å holde fast. Så skal vi slippe taket ut i uvisshet. En total bevegelse. Mennesket blir helt igjen, samtidig som det ikke lenger er et menneske.


I går tidlig kjente jeg på åndedrettet da jeg lå i sengen med øynene lukket. Kjente på å slippe det. Puste ut. Jeg kjente på et lite fall da jeg slapp. Men jeg døde ikke. Kroppen min kan ikke dø nå. Det som vil leve er for sterkt. I dag så jeg et menneske slippe taket. Det var smertefullt, fordi det så vondt ut. Det var så lite luft å få. Han måtte kjempe. Resten av kroppen var tross alt sterk. Sterkt hjerte, sterk hjerne. Men lungene var ødelagt av betennelse, og det var så vanskelig å puste. Han kjempet for hvert åndedrett. Selvfølgelig. Det er det vi gjør. Vi må jo puste. Vi bare må det. Vi har retten til å bestemme over alt i våre liv, men pusten råder vi ikke over. Lar vi være å puste, setter kroppen oss ut av spill, og tar inn oksygenet den trenger.


Morfaren min lå der. På noen bevissthetsplan må han ha vært redd. Livredd av følelsen av å ikke få nok luft. Å bli kvelt. Det verste vi kan forestille oss. Det surklet i lungene og i halsen. Det var så tett, han fikk tak i så lite hver gang. Men han holdt ut. Lenge. Han må ha vært redd. Det må ha vært tungt. Mennesker tåler så mye. Hvordan tåler vi så mye? Han var omgitt av mennesker som elsket han, som var der sammen med han, i det som kan ha vært en enormt skremmende og ubehagelig opplevelse. Det kan også være at det skjedde så gradvis at hans bevissthet ble sløvet, og at han parallellt forlot legemet sitt. At han strakk seg ut, for hver gang det kom for lite luft inn. At han gled gradvis over i fullkommen tilhørighet, med alt som han tross alt er en del av.


Det kan være at hvert øyeblikk var helt som det var. Fordi det var akkurat slik det var. Det kan være at vi er rustet uansett hva livet sender oss gjennom, fordi alt som skjer med oss — skjer i oss og ut av oss. Vi står ikke på utsiden av livsprosessene, smerten, død, forråtnelse, liv, lyst og blomstring. Vi er det. Vi står ikke på utsiden av livet og døden. Vi er det. Og det er oss. Eksistensen er ikke noe kroppene våre har fått i oppgave, den er noe vi kontinuerlig skaper. Vi ville denne eksistensen, ellers hadde den ikke vært.


Han kjempet for å få nok pust. Lenge. Han var nok redd. Kanskje var han sint. Kanskje var det påtrengende at det var så mange der. Kanskje var det livsviktig at det var så mange der. Kanskje slipper egoet taket lenge før dette, når et menneskesinn faktisk går døden i møte. Kanskje egoet ikke lenger har en plass da, og slik tenkte morfar hverken ja eller nei til at vi var mange. Slik følte morfar hverken sympati eller antipati imøte med den ene strykende hånden etter den andre. Slik var han hel i øyeblikket, slik øyeblikket var. Fordi egoet blir fortrengt av de virkelig store kreftene. Krefter som er tilstede når noe så stort som at et menneske skal bli født til en ny tilstand. Når et menneske skal få gå over i sin sammenheng igjen. Når et menneske skal få ta en pause fra å være menneske.


0 views
  • Facebook Clean
  • Twitter Clean
  • Instagram Clean
  • SoundCloud Clean
  • Myspace Clean
  • YouTube Clean

© 2020 Josefin Winther. All rights reserved.