Search
  • Josefin Winther

Er det nå?

Det skal fortette seg en ny tanke. Er det nå? Alt dette stoffet, all denne levdheten, virkelighet i sammenstøt med menneskesinnet, verdens fotografiske klarhet sett gjennom øyet, strømmende inn i sjelslivet som stoff, og det hele må få en plass. Alt forlanger å bli tatt stilling til. Enten gjennom neglisjering eller refleksjon. Et utall historier og øyeblikk suser forbi togvinduet, og jeg plukker opp et par her og der. De fleste må bli liggende. De fleste må få slumre videre i den søvnen verden sover når den ikke blir vekket med lyset av menneskets oppmerksomhet.

Det gamle naustet står trofast i vannkanten, trappen er morken og grå, jeg kan se den fortsetter ned under vannoverflaten. Den lever sitt liv der, trappen. Og ingen mennesker kommer forbi, bare sjelden. Nesten aldri. Dagene går, og vannkanten, naustet og trappen tilbringer sine dager der. Sammen i en slags værenssøvn. For hvem kan vekke dem unntatt et menneske? For hvem kan se hvordan trappens linje brytes i en underlig vinkel når den treffer overflaten, slik at det ser ut som at den er knekt? Hvem kan se den flassende malingen på naustet, og se gjenskinnet av menneskene som en gang levde der. En fiskerfamilie som bygget naustet for livsstrev, fiskeliner, arbeid. Kanskje senere en barnefamilie med fritidsbåt, en liten barnekropp på et av trinnene i trappen, med små bare ben som kunne dyppe tærne i vannet og få gåsehud på underarmene av den friske temperaturen. Sitter der en stund og betrakter den underlige vinkelen på trappen som liksom knekker av at den treffer vannet. Holder tanken et øyeblikk og får øye på noe annet. Noen små fisker, eller mormors skikkelse ved tørkestativet. Naustet, vannkanten og trappen ble vekket av at min oppmerksomhet vendte seg i retning av dem. De har nå tatt en annen form. De har blitt materie i min tenkning, i min tekst. De har fått våkne. Vi har fått våkne.


Publisert i tidsskriftet Cogito 2021; nr. 3, årgang 24

13 views0 comments

Recent Posts

See All

Vi har ikke tid. Vi på toget skal steder. Vi har avtaler å rekke, så vi kan dessverre ikke komme på besøk i dag, Vaksdal. Beklager, det har vært litt mye i det siste, så Bolstadøyri du blir bare et ra

Det var en gang et menneske som var skapende og lekent, som var i kontakt med følelsene sine og som stadig var på jakt etter nye utfordringer. Dette mennesket hadde en sterk kjærlighetstrang til verde