Search
  • Josefin Winther

I en dobbel strøm

«Hvis du nå ville skille deg fra dem, da ville du misbruke de krefter som du dog kun har kunnet utviklet i fellesskap med dem.» Dette er beskjeden mennesket får når det står på terskelen til å kunne gå over i en annen eksistensform. Sitatet er hentet fra et av de siste kapitlene i Rudolf Steiners bok Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener? Slik jeg leser teksten, beskriver Steiner et veiskille i individets utviklingsvei, hvor man har opparbeidet seg en mulighet til å forvandle en værensform som hovedsakelig er materialistisk preget. Individet har trolig tilegnet seg innsikt eller tilgang til dimensjoner av sitt liv som har en åndelig form, som dets medmennesker ennå ikke har. Da kan det være fristende å ønske seg videre, å fortsette på sin vei alene – å takke for seg. Men heldigvis må man, ifølge Steiner, først forbi det han kaller «terskelens vokter». Her ligger også en beskyttelse mot å gjøre erfaringer som man ennå ikke er klar for.


Individet først og fremst?

Antroposofien gir mange gaver til det i mennesket som vil søke seg selv, og den viser også hvordan det først og fremst er i den enkelte at utvikling kan skje. Den formidler en verdifull bevissthet som går imot kollektivistiske og dogmatiske tankeganger, og tillater oss ikke å fortape oss i en forhåpning om at mennesker kan bæres frem av sin neste. Nei, vår skjebne er vår skjebne, og ansvaret og friheten som følger er også derfor bare våre.

Men bildet er likevel mer sammensatt enn som så. I sitatet billedliggjør Steiner hvordan mennesket fullt og helt står i en dobbel strøm, og dette er for meg også det vakreste og mest kraftfulle i det antroposofiske menneskebildet. For å skape og frigjøre oss selv i vår skjebne, er vi fullstendig avhengig av fellesskapet og den næring det gir oss. Det er det faktum at vi som menneskehet har valgt å ta steget ned og inn i den jordlige tilværelse, som muliggjør at den enkelte kan ta steget opp og ut av den. Men dette løftet kan ikke finne sted hos den enkelte. Terskelens vokter sier «Du vil engang kunne forenes med meg, men jeg kan ikke være salig sålenge det ennu finnes usalige». Stegene på utviklingens vei må vi ta selv, men de er forgjeves så lenge de ikke benyttes til å vise vei for fellesskapet.

Hver og én er avhengige av felleskapets næring, varme og kraft, og fellesskapet er avhengig av den enkeltes retning, individualitet og foredling av denne næringen. Slik står mennesket i en uopphørlig dobbel strøm. Dette minner om hvor ydmykt, kjærlighetsfullt vårt kosmiske og jordlige fellesskap er.


Å trekke opp stigen, er å sage av greinen

Steiner fortsetter med å beskrive denne dobbeltheten: «Hvis de ikke var steget ned, ville heller ikke du ha vært i stand til det; uten dem ville du ikke ha ervervet deg en oversanselig tilværelse. Disse kreftene som du har ervervet deg sammen med dem, må du dele med dem.» Fristelsen til å beholde sine oppdagelser og opplyste rom for seg selv er alltid til stede. Jeg kjenner den ofte på meg selv. Og det er jo forståelig at vi ønsker å nyte vår lille skatt, når vi har gjort en oppdagelse vi har arbeidet så hardt for. Men skatten skimrer bare en stund før den mister sin glans, hvis den ikke får lyse opp nye rom og ikke minst belyses fra nye sider. Den er bare gylden, om den kan få være gylden for noen. Å trekke seg bort fra det fellesskap som skapte en, er ikke bare et tap for fellesskapet. Steiner beskriver hvordan en slik opphøyelse også vil føre til at individet blir stående på utsiden av menneskehetens strøm. «Hvis han foretrekker sin egen for tidlige opphøyelse i den oversanselige verden, skrider menneskehetens strøm forbi ham. For seg selv kan han etter sin befrielse ikke vinne nye krefter fra sanseverdenen.» Idet individet vender seg bort fra samspillet, mister det også muligheten til å hente nye krefter derfra. Ergo er ikke dette en ren og skjær oppfordring til solidaritet, men også en påminnelse om at individet er avhengig av fellesskapet. Intet punkt uten periferi, ingen periferi uten punkt.


Steiner viser hvordan vi står i en gjensidig avhengighet, og peker på dette dypt menneskelige, nemlig å stå imellom noe – i en dobbel strøm. I hverdagen er dette prinsippet også overførbart til hvordan vi lever og arbeider. Setningen fikk meg til å tenke på min egen pedagogiske praksis, som nå har flyttet seg fra en helsepedagogisk videregående steinerskole til å være lektor på Steinerhøyskolen i Oslo. Å være lærer for ungdommene har vært så viktig for meg, at jeg helst ville fortsatt med det for alltid. Samtidig har jeg mottatt så mye næring av dette arbeidet. Næringen har gitt meg en kraft, som presser seg på og vil bli løftet opp og satt ord på. Derfor føler jeg meg kallet til å formidle disse erfaringene og refleksjonene videre, til mennesker som vil arbeide med mennesket. Men er ikke dette på en måte å «foretrekke en for tidlig opphøyelse», som Steiner kaller det? Ikke opp i en oversanselig verden, men allikevel bort fra den strømmen jeg får kraft fra.

Da jeg bestemte meg for å ta steget over i den formidlende arenaen, kjente jeg meg selv så godt at jeg visste at det kunne bli risikabelt. Risikoen lå i min hang til å formidle, til å gi livet en poetisk form, til å kjenne kraften i å kunne gripe et øyeblikk, skape i det og gi det et språk. Ikke så ulikt det jeg har gjort gjennom 15 år med ungdommene. Forskjellen er at jeg nå får snakke uimotsagt. Jeg kan naturligvis møte motstand i en diskusjon eller i faglitteratur, men mine refleksjoner og tanker får leve sitt eget liv. På den ene siden kan jeg nå «lene meg tilbake» og bruke stadig nye møter med forelesere, studenter og fagstoff til å gi «næringen» nye perspektiver, tilå spisse den. Samtidig har jeg en følelse av at noe utarmes, fordi det ikke lenger lever. Materialet jeg ytrer er på en måte allerede dødt. Det har skjedd, det er forbi, og mine forelesninger blir i verste fall en presentasjon av en forestilling av hvordan dette «noe» engang var. Noe som ikke kan bevege verden, fordi det ikke er beveget av verden lenger.

På den annen side tenker jeg på hvordan menneskehetens strøm fortsetter og skrider forbi meg. Er det tilfelle, og er det en risiko i alle situasjoner hvor vi velger å trekke noe ut av en sammenheng? Jeg tenker på hvordan vi har en tendens til å lage hierarkiske forvaltningsstrukturer, og hvordan ledere ender opp med å lede noe de selv ikke lever i. Å lede blir en øvelse i seg selv, med sin egen verdi, akkurat som min formidling blir en øvelse i seg selv, med sin egen verdi. Men er ikke både jeg og lederen desillusjonerte, der vi står og tror at livet forholder seg til oss. Livet bryr seg ikke om oss og våre ideer. Livet lever, og det strømmer forbi. Barna kommer til, ungdommene gjør det ungdommer må gjøre, og de voksne gjør det de kan i møte med det. Og i mellomtiden står jeg i et rom adskilt fra dem og forteller om min idé om dem, og på et kontor sitter en leder og fatter beslutninger uimotsagt av livet.


En kjærlighetssang til liv og leven

Er det slik? Jeg vet ikke, men jeg kjenner at noe i meg trekkes i retning av stigen. Inn på et rom hvor jeg kan få være i fred. Hvor jeg ikke må forholde meg til det uregjerlige livet. Hvor jeg kan få slippe å skue utover den uoverkommelige avgrunnen mellom meg og mitt medmenneske. Jeg vil helst få slippe å kjenne den rue teksturen i menneskemøtet, følelsene det vekker i meg, hvor intenst det er å møte noens blikk, hvor utilstrekkelig jeg føler meg når jeg har glemt at jeg ikke kan forandre et annet menneske. Alle disse følelsene er tendenser i meg, og jeg kjenner de tar godt tak til tider. På den annen side kjenner jeg hvor tom jeg føler meg uten ... deg. Hvor godt det er når jeg glemmer meg selv, blir rød i kinnene, leker og gir meg hen. Jeg kjenner hvor helbredende det er å få gi meg selv til deg, og å få bli tatt imot. Jeg kjenner på hvor godt det er å streve sammen, arbeide med meg selv i møte med dagen og stunden. Kjenne hvordan en oppoverbakke veldig ofte gir meg en nedoverbakke i betaling, og hvordan jeg etter hvert har blitt minst like glad i oppoverbakkene. Spesielt på sykkel. Det er så godt å være sulten og trøtt, å få sove etter å ha virket i livet. Det er så godt å kjenne hvordan mennesker jeg er med over tid, blir til de vakreste menneskene jeg vet om. Det er så godt at noen venter på meg, lurer på når jeg kommer. Det er så godt å få gjøre feil, og ha blitt så varm at jeg kan si det uten å nøle: «Jeg gjorde feil. Nå vet jeg litt mer.» Det er så godt å ha en idé, og i neste øyblikk bli slått i bakken av hvor mye jeg har bommet. Virkeligheten kommer med liv og leven, og minner meg om at forestillingene mine; de er ikke mye verdt. Men at jeg er her med tilstedeværelsen min, det er uvurderlig. Og de våte skoene jeg fikk fra turen, eller den klamme hånden jeg fikk fra å leie deg, eller hodepinen etter en dag uten at jeg rakk å spise, eller hjertesorgen når vi ikke forstår hverandre. Alle disse tingene er gaver. Gaver som herjer og gir næring, for jeg står i livets strøm, og jeg er med. Og innimellom er det tid til å sette seg ned og formulere en tanke sammen med gode venner og kolleger, og da er den tanken rykende fersk og helt fri for arroganse. Den er uskyldig og svett, og smertelig klar over at i morgen kommer det en ny dag, og da kan det være at alt er annerledes. Og hvis det om kvelden skulle snike seg inn en liten drøm om å «skille meg fra dem, og misbruke de krefter jeg dog kun har kunnet utvikle i fellesskap med dem», da står morgendagen klar med en ny lærepenge og sørger for at alt jeg trodde jeg visste, snart er glemt.

Kunst av Karina Skilbrei


Publisert første gang i Mennesket september 2021

2 views0 comments

Recent Posts

See All

Det var en gang et menneske

Det var en gang et menneske som var skapende og lekent, som var i kontakt med følelsene sine og som stadig var på jakt etter nye utfordringer. Dette mennesket hadde en sterk kjærlighetstrang til verde

Økofilosofi som samtidens religion

Økofilosofien, stammer opprinnelig fra navn som Arne Næss og Sigmund Kvaløy. Gjennom de siste årene har jeg observert at den brer om seg, i steinerskolene og i verden forøvrig. Menneskene våkner til s