top of page
Search
  • Josefin Winther

Kjærlighet

Hva er kjærlighet, spør du, og jeg svarer, hva er det ikke? Kjærlighet er overalt, for alt er kjærlighet. Det at kosmos eksisterer, det at det kom livskrefter til som ville liv, det er kjærlighet. At disse uopphørlige livsprosessene skaper naturens liv og skjønnhet gjennom et uoverskuelig samspill, det er kjærlighet. Det at vi får bli til og fødes som mennesker her på jorden. At vi får leve og dø, det er kjærlighet. Kjærlighet er ikke hva det er, men at det er.

Hva er kjærlighet, spør du, og jeg svarer, hva er det ikke? Varmen i hånden din mot ryggen min, og lyset i blikket ditt når du ser på meg. Det usynlige smilet som brer om seg i ansiktet mitt når jeg tenker på deg og undres over at du ser meg, det er kjærlighet. Min søster, min mor, min fremmede, min venn, vi står alle i en relasjon til hverandre. Vi er uttrykk for én sammenheng. Gjennom livet får vi muligheten til å oppdage våre medmennesker, og gang på gang gripes av at vårt indre uendelige dyp er noe vi har tilfelles med alle andre. Dypest sett er vi like. Og relasjonene er som eikefrø. Alt sammen bor der i et ørlite frø, og bare venter på å få vokse, blomstre og bære frukter som kan bli til nye trær. Trær ingen visste fantes, før de en dag ble selveste tuntreet. Mange eikefrø blir aldri til trær, men potensialet finnes i dem alle.

Hva er kjærlighet, spør du, og jeg svarer at det er det største mysterium. Kjærlighet er livsprosessene og relasjonene, men den store kjærligheten er et ordløst rom — et «ja» frembrakt av mennesket. Å skape et rom hvor det er fravær av alt, det er kjærlighet. Å lage et rom i meg hvor ikke noe annet får komme inn enn deg, det er kjærlighet. I dette rommet får ikke forventninger, forestil- linger, sentimentalitet, forbehold, identitet eller eiesyke komme inn. I dette rommet får bare du komme inn. Et rom du kan få være deg i, uten å måtte svare for noe overfor meg. Å skape en stillhet rundt deg. Stillheten er ikke tom eller taus, den dirrer. Den dirrer av at jeg sier «ja» til deg. Å skape et ordløst rom for deg som er fylt – ja, det er kjærlighet.

Hva er kjærlighet, spør du, og jeg svarer at det er det største paradoks. Den eneste måten man virkelig kan elske på, er i frihet. Å bli ett med deg uten å miste meg selv, det er kjærlighet. Jeg gir meg hen til deg, og når jeg gjør det blir jeg meg selv mer. Jeg sier ja til verden, og slik sier jeg ja til meg selv. Kjærlighet er frihet, og til frihet kan jeg aldri miste meg selv. Å gi seg hen i frihet, å la deg bli til en del av meg, det er kjærlighet. For meningen med livet er den andre, men for å være til stede for noen må jeg være til stede i meg selv. Gjennom å bære deg, lærer jeg å bære meg. Å gi seg hen, uten å gi seg bort, det er kjærlighet.

Hva er kjærlighet, spør du, og jeg svarer at det er forvandling. Ikke å forandre verden, men å forvandle den. Å skape et rom, en interesse og et nærvær for noe i verden vil forvandle det. Jo større rom, dess større forvandling. Å forvandle mørket, ikke å fortrenge det, dét er kjærlighet.



Publisert i Libra 4-2022

17 views0 comments

Recent Posts

See All

Vi har ikke tid. Vi på toget skal steder. Vi har avtaler å rekke, så vi kan dessverre ikke komme på besøk i dag, Vaksdal. Beklager, det har vært litt mye i det siste, så Bolstadøyri du blir bare et ra

Det skal fortette seg en ny tanke. Er det nå? Alt dette stoffet, all denne levdheten, virkelighet i sammenstøt med menneskesinnet, verdens fotografiske klarhet sett gjennom øyet, strømmende inn i sjel

bottom of page