Adventsmeditasjoner

Sannheten er at jeg skriver fordi det er enklere enn å synge. «Det er bare fordi du ikke er en god nok skribent», svarer en stemme inne i meg. Det kan godt være, og det kan jeg jo ikke vite fordi jeg er den skribenten jeg er—frem til jeg har blitt en annen. I perioder skriver jeg heller enn å synge. Jeg tror det er fordi det koster meg mindre. Mindre av hva da? Når jeg skriver kan jeg få male frem bildene, bygge opp rytmen, få tenke ut tanken, men jeg kan samtidig få slippe noe. Hva er det jeg vil slippe?  

I en sang er det plass til å si en brøk av ordene en tekst kan inneholde. Kraften ligger dermed ikke i det eksplisitte, men i det implisitte. Det tilbakeholdte ligger som et kraftfelt rundt sangen og gir hvert ord og hver tone en spenning. Noen ganger en enorm spenning. Det usagte har en magnetisk kraft. Idet ordet blir sagt, i det man tvinger verdenstanken inn i den lille formen et ord er, så gir man selvfølgelig avkall på noe. Noe blir igjen der ute, som en potensialitet, som en aura—som en fremtid.

Når jeg synger, finnes intet tastatur, ingen hvit bakgrunn, ingen svarte bokstaver jeg kan orientere meg i, redigere, holde fast ved. Når jeg synger er det ingen fortid å identifisere seg med, og ingen fremtid å hige etter. Det er kun nå.

Når jeg synger, er det ingen mottaker. Intet fremtidig publikum å fantasere om. Det er bare veggene som hører meg, og dermed må sangen være fullstendig autotelisk. Helt meningsfull i seg selv. Helt formålsløs kunne man sagt, hvis man ville være bedrevitende eller snusfornuftig.

Når jeg synger, finnes det ingen stedfortredere. Altså gjenstår kun jeg. Jeg må gjøre det selv, og jeg må gjøre det for meg selv. Hengitt, er ordet. Det er en kraftanstrengelse å miste seg selv på en villet måte, men det er også et steg mot frihet.

Fange

Du kan gå nå

Du er ferdig

Du er fri

Sangen er som vilje

Den er verdens sakristi

Over all lover

Gjennom årer, gjennom tid

Strømmer denne klangen

Er du fangen

Er du fri