Adventsmeditasjoner

«Hysj», hører jeg meg si til meg selv. Jeg ligger med øynene lukket, og forsøker å høre lyden av det som er bak tankene. Stadig nye replikker melder seg, og vil lansere seg selv som en idé til teksten. Men jeg vil ikke ha dem, jeg vil stilne dem, slik at jeg kan høre det som sies i det store rommet.

Sannheten er at jeg må være sent oppe i julen. Jeg venter på de sene kveldene når huset er stille, og alle andre sover. Jeg liker å være våken da, og se hvordan treet lyser opp den mørke stuen. Det er som om noe blir tettere i denne tiden på døgnet. Det er ikke natt, det er sent på kveld, og også jeg skal snart legge meg. Men frem til da har jeg min egen lille verden, hvor en blanding av sentimentalitet, eksistensialisme, lengsel, barndomsminner og inspirasjon blir til noe som dirrer svakt i brystet. Jeg hviler blikket på treet og håper at det vil fortelle meg en hemmelighet. «Er du vakker?» spør jeg. «Hva ser du?», svarer det. Først ser jeg noe absurd og glorete, så ser jeg lysene som på en slags sti eller som stjernebilder, så ser jeg naturens vakre skaperverk, den uperfekte symmetrien i grenene, nålenes struktur, så ser jeg det høyreiste ved det, og så ser jeg de små glimtene av kultur, en liten julebukk i strå, en engel i ull, en stjerne i halm, et lite rødt hjerte av filt. Menneskespor som strødd utover denne høyreiste veksten, ikledd en spiral av små lysende stjerner.

Jeg er sentimental fordi jeg er fylt av minner og stemninger fra barndommen. Jeg pleide å se ut av vinduet og be til Gud om at det ville snø. Da jeg så flakene dale sakte ned under lyskjeglen fra lyktestolpen var det det vakreste jeg hadde sett. Jeg forbannet brøytebilen og plussgrader. Jeg kjenner fremdeles glimt av hvordan det var å glede seg, og virkelig håpe at et ønske går i oppfyllelse, at noe vidunderlig skal skje, at det må skje. Sentimentaliteten kommer vel av å være ute av stand til å fylles av slike følelser på samme måte nå som jeg er voksen. Jeg vet at det er slik det skal være, men allikevel er det noe bittersøtt ved det.

Jeg er eksistensiell fordi jeg lurer på hva mennesket er, og dermed hva jeg er. Noe i meg tror at jeg kan forstå mer om gjennom julehøytiden, at fortellingene, bildene og julemysteriet har noe å vise meg som jeg ennå ikke har forstått. Jeg søker i sjelen og i stemningene, og jeg prøver å ikke ta i bruk tanker som allerede er tenkt. Jeg prøver å undersøke spørsmålet helt åpent. Det er vanskelig fordi så mange vakre fortellinger har blitt fortalt om denne tiden og de hadde vært deilige å ta inn som mine egne. Men noe i meg sier at jeg må prøve å undersøke det så selvstendig jeg kan.

Jeg slutter aldri å lengte, og i adventstiden lengter jeg etter et mirakel. Jeg vet ikke hvilket mirakel jeg lengter etter, og kanskje det handler om å få øye på mirakelet som utspiller seg i og rundt meg hele tiden. Kanskje jeg lengter etter å virkelig se det, og å være ett med det. Mirakel som livskreftene i naturen, at jeg kan tenke og skape, at jeg kan få se inn i barneøyne og oppdage at de er uendelige, gløden rundt et tent lys og lukten av fyrstikken.

Inspirasjonen er der som en lett forventning om at hvis jeg skaper nå, da skaper jeg noe om julen, og hvis jeg klarer det så må det jo være fylt av denne tidens kraft. Og hva er så det? Blir det større eller mindre hvis jeg sier det?