Adventsmeditasjoner

Besluttsomhet trengs. Ellers vil verdens kompleksitet paralysere deg. Jeg lukker øynene og søker rundt i det mørke rommet. Alle ideene som tilbyr seg blir avslått. «Nei, den er ikke presis nok. Nei, det er mer nyansert enn som så. Nei, det er ikke riktig stemning. Nei, det blir for urelatert. Nei, det blir for gjentakende.»

Etter en stund oppdager jeg tilstanden, og forstår at den kunne vart for evig. Da ville ingenting skjedd. Jeg får øye på noe angående livsvalg, og hvordan ideen om at det riktige skal komme kan bli forvrengt. I den grad det finnes noe riktig i verden, eksisterer det aldri som en opprinnelig form. Tenk på alt det levde livet som finnes, fullt av virkninger og ringvirkninger. Det finnes ikke noe som er uberørt av det. Ergo vil alle ting være preget av betingelser, forhistorier og forbehold. Altså vil det riktige aldri bare åpenbare seg uten videre. Det riktige skapes, forhandles, bearbeides og kultiveres frem ut fra et tilslørt og uferdig utgangspunkt.

Hvordan vet jeg da hva som er det riktige valget? Det kan du ikke vite, men besluttsomheten er der som en urkraft og sier «Nå gjør vi det. Nå begynner vi å gå, og så ser vi hvor vi ender opp.» Etter det som viser seg å bli en kronglete reise uten klart konturerte grenser, vil man kunne ta en pust i bakken og se seg tilbake. Da ser man det riktige i form av utholdenhet, tålmodighet, pågangsmot og gjennomføringskraft og hvordan man med disse kreftene sliper frem noe edelt i seg selv og verden. Slik kan reisen få noe riktig ved seg, og man kan uttrykke: «Ja, det var slik det skulle bli.»

Derfor er å vente på det riktige en illusjon, eller som uproduktive kunstnere kan komme til å si «Jeg venter på inspirasjon». Det kan være tungt, men kunsten er å arbeide, og å ha tillit til at arbeidet i seg selv bærer frukter. For verden er uferdig og i tilblivelse, og den venter på å bli forvandlet gjennom det muliges kunst.

En 20 år gammel Josefin ville kanskje ansett det som lave ambisjoner eller tenkt at verden er et skuffende sted. Med tiden ser jeg at det handler om evnen til å jobbe med det du har, fremfor å ønske seg det du ikke har.