Adventsmeditasjoner

Hvor mørkt kan det bli? Jeg følger med på lyset over jordene gjennom stuevinduet over dagens siste kaffekopp. Jeg har satt klokken 15.00 som siste frist for kaffe, mest fordi jeg sjelden synes det smaker godt etter det. Jeg oppdager at skumringen allerede er godt i gang. I neste øyeblikk melder en stemme seg som vil klage på mørket. Til forandring klarer jeg å bryte inn. I stedet begynner jeg å tenke på naturen, som jo også lever igjennom denne mørke tiden. Ikke bare lever den. Den må jo være en del av dette. I et glimt kortere enn jeg kan forstå er jeg naturen, og får være det som ikke ser mørket som en motsetning til noe. Naturen verken vil eller motsetter seg. (Nei, det er en utilstrekkelig formulering.) Naturen og mørket er ikke adskilte fenomener, de er det samme. Hvis mørket og naturen er det samme, hvilket forhold står de da i? Hvis også jeg er natur, hvilket forhold står mørket og jeg i?

Jeg må slå fast at jeg har vokst ut av —eller gått meg bort fra— et forhold til mørket som er motsetningsløst. Kan jeg finne tilbake til en relasjon til mørket hvor jeg ikke motsetter meg det, men heller ikke dyrker det? Jeg tror jeg vet hva naturen trenger solen til, men hva skal den med mørket? Er mørket noe mer enn fravær av lys? Hvilken kvalitet har det i så fall? Jeg prøver å se for meg en tilsvarende menneskelig tilstand som det lille frøets i den dypeste vinter. Er det hvilende, er det inaktivt eller er det en annen form for aktivitet? Kanskje er det slik at liv er uopphørlig, og når det fysiske, biologiske dempes i sin aktivitet, så fortrenges vitalitet inn i en annen form. Kanskje er denne formen det vi kjenner som tenkning.