Adventsmeditasjoner

Det er mørkt rundt meg, jeg går hjem til meg selv. Det er kaldt ute, jeg trekker meg sammen. D

et er ensomt i verden, jeg går inn til meg selv. Jeg setter meg på stolen jeg allerede sitter på som for første gang, og kjenner hvordan varmen fra lyset jeg har tent i mitt indre brer om seg i kroppen. Jeg pakker meg inn. Et slags lag rundt kroppen. Jeg legger et lite slør foran øynene, så verdens konturer ikke griper så hardt inn i meg. Jeg skaper et lite mellomrom i øret, slik at den metalliske lyden utenfra ikke overdøver den svake klangen jeg aner fra en annen verden. Kraften i kroppen forflyttes og forvandles. Hvor er den nå? I vinterens natte-dager er den så godt gjemt. Helt bare trær, helt svart asfalt, helt mørk morgen. Himmelen er så langt unna. Jeg går hjem til meg selv, og vet på en eller annen måte ikke annen råd enn å tenne et lys på bordet i stuen. En gylden aura vokser ut av lyset og jeg slås av at en slik varme og skjønnhet bare for litt siden ikke fantes — i sin nåværende form. Slik minnes jeg på at min nåværende form i neste øyeblikk kan forvandles til en flamme av himmelsk lys.