Adventsmeditasjoner

Landskapet farer forbi. Det har blitt mørkt. Ikke helt, men det er på god vei. Jeg oppdager det og kjenner at det stemmer. Det skal være mørkt nå. Det kommer med en ro, den gnistrende lyseblå og blendende hvite Hardangervidda tidligere på turen aldri ville forstått. De små lysene fra husene glimter til her og der. De oppstår i det fjerne, øker i styrke og kommer imot meg, for så å forsvinne ut av togvinduet.

Det går mot den mest forventningsfulle kvelden i denne delen av verden. Lille julaften. Nå får det være. Når får det bli som det blir, og en ro kan senke seg. Det er vakkert å se husene ligge spredt i landskapet. Mennesker som har funnet seg en plass, og kanskje også et hjem. De er omgitt av jorder og skogholt. Noen har låver, noen har alleer, noen har forfalt og noen er erstattet med det som for oss er moderne og stilrent, og som for våre barnebarn vil være sjarmerende gammelmodig. I de aller fleste av dem skimter jeg lys, julestjerner, lyslenker og liv. Jeg fantaserer om menneskene som har funnet sitt hjem akkurat der. Det får meg til å tenke på mitt eget.

Hvor er det?

Jeg har en hjemby, og noen ganger tenker jeg at ingen andre steder kan bli mitt hjem uansett hvor lenge jeg bor der. Noen sier at stedet hvor barnet ditt vokser opp blir hjemmet ditt. Jeg frykter for at det stemmer.

Hvorfor er julen en tid hvor vi stiller oss dette spørsmålet: Hvor er hjemmet mitt? Hva er det som gjør at det betyr så mye hvor vi befinner oss akkurat denne kvelden? Maria og Josef måtte forlate sitt hjemsted og føde et barn på et sted de aldri hadde vært før. Dette stedet fikk en ledestjerne over seg. Mennesker orienterte seg etter denne stjernen. Maria og Josef var langt hjemmefra og hadde ingen forbindelse til stedet de befant seg. Ingen forbindelse, utenom den aller sterkeste: Det nyskapte. Det som aldri før hadde funnes. 

Vi forbindes med steder vi skaper noe. Slik tror jeg hjemsteder blir til — vi skaper dem. Og for at julen skal føles som en hjemkomst, må også den skapes — av dem som befinner seg på reisen. Skapelsen er skjør og uforutsigbar, den kan til og med være ensomt, og den må alltid bevise sin legitimitet mot sin Goliat; det bestående. Derfor søker vi til steder vi en gang følte oss hjemme, til mennesker vi en gang følte oss hjemme med og til handlinger som en gang fylte oss med tilhørighet og mening. Uroen oppstår når det kun er skygger og minner igjen av det som bare kan bli en realitet her og nå. Hvordan ville det være om vi skapte en julehøytid som var et hjem for hver og en? Hvis vi befant oss i mørket ute på veiene langt hjemmefra, hvilken stjerne ville vi da følge?