Det vakreste i verden

Vi er helt nære under et teppe. Du ville at vi skulle gjemme oss og lese bok. De myke, små hendene dine jobber med å tette alle gliper. Blikkene våre møtes. Øynene våre er ikke mer enn 10-15 centimeter fra hverandre. Tid og rom opphører. Jeg ser inn i evighet. Jeg ser inn i paradis. Jeg ser inn i uskyldsren tillit. Jeg ser hjem på jorden.

Du er et lite barn, men i ditt blikk er det jeg som er liten. Jeg får tårer i øynene av lykke. Uendelig takknemlighet for deg som jeg får kalle mitt barn. Tårene tiltar idet den påfølgende tanken melder seg, som så ofte når min kjærlighet til deg griper meg slik. Kan man virkelig skade barn? Hvordan er det mulig? Det er en utenkelig tanke, som allikevel tenkes i meg — fordi den jo er sann, fordi det jo forekommer, akkurat nå mange steder i verden.

Det vakreste i verden er å få være din mor under teppet her i stuen. Det vondeste i verden er at din ubesudlede kjærlighet til livet tvinger meg til å innse omfanget av menneskets ondskap. Det hardeste arbeidet er å forsøke å forstå min part i en slik verden.

Publisert første gang i Klassekampen 12.01.2026