Adventsmeditasjoner

Julemorgen

Hva var det jeg drømte i natt? En stemning henger igjen i kroppen og sinnet. Jeg har vært på en reise, men jeg vet ikke hvor. Hvilken side av oss er det som blir synlig i drømmene? Er det vårt høyeste eller vårt laveste jeg? Den hverdagslige personligheten som forhandler med disse to ytterlighetene uteblir. Drømmene blir et møte mellom det dypeste og det mest overfladiske.

Barnet leker med en hyrde, Baltazar og et lam. Det synger hengitt imens det setter dem sammen på forskjellige måter. Det fryder seg over at familie er å finne i alle rom. Du er her, du er her og du er her. Vi er her sammen. Hun oppdager det igjen og igjen. Slik oppleves verden med et beginners mind.

Dagslyset sprer seg over himmelen, over husene, mellom grenene, på den frosne bakken. Hver dag mottar vi dette lysets nåde. Lysets totale uforbeholdne vilje til å finne alle flater og lyse dem opp — se dem. Hvem er det som ser oss gjennom solens stråler?

Jeg går ut. Jeg må ut. Jeg kommer til havet og blir fullstendig blendet av den lave solen og dens refleksjoner i vannet. Som en søyle strekker den seg mot meg langs overflaten. Det tindrer, glimter og lyser. Dette lyset er for stort.

Det kommer noen joggende forbi. De er godt utrustet, som om de skal ut på en ekspedisjon. De har på seg mørke, raske briller. Det slår meg at de ikke ser det som åpenbarer seg nå. I det samme tenker jeg på hvordan naturen hele tiden åpenbarer seg, og noen ganger blir den sett. Underet finner ufortrødent sted.

Julekveld

Så var det kanskje imens vi ventet på et under at det egentlig skjedde. Helt i det stille. Vi virrer rundt i adventstiden og lurer på hva det handler om, og uansett hvor blaserte eller desillusjonerte vi blir bor det alltid et lite håp i en krok i hjertet. Vi håper at vi en dag skal fylles av dyp ro og mening. Som en åpenbaring fylles vi av en sterk kraft og som om vi er ett med alt. Skuffelsene og de harde lærdommene barnet i oss måtte gjennom blir med ett helbredet. Alt vi har gjennomlevd blir med ett meningsfylt.

Hvis verdens under kom til oss i den mørkeste natt og fra de fattigste kår, må det vel bety at fødselen vi alle håper på i våre liv og er som en uhørlig tone som sakte brer om seg i verden.