Adventsmeditasjoner

Nå er jeg så langt hjemmefra som jeg kan komme. Jo lenger bort jeg reiser, dess mer vil jeg kunne høste på tilbakeveien. For hvert steg jeg har tatt, dess mer alene har jeg blitt. Stadig lenger bort fra deg, men kanskje derav nærmere noe annet.

Hva var det jeg ville med denne reisen? Hvor var det jeg skulle da jeg vendte meg bort fra deg? Du har alt og gir alt, og i ditt nærvær trenger jeg ingenting. Hvem er jeg da? Etter hvert som du blir fjernere, får jeg glimt av hvem jeg er uten deg. Kulde og mørke, stillstand. Nå har jeg nesten glemt hvem du var. De distanserte strålene over horisonten nå kommer vel ikke fra den samme solen jeg minnes fra sommerdagenes tetthet. Gikk jeg virkelig hjem i lyset fra vest i sommernetter som ikke sov? Hørte jeg virkelige måkeskrik i nattelyset, som om døgnet gikk fra kveld til morgen uten opphold?

I den mørke vinteren lider jeg av en blindhet. Jeg retter blikket mot verden, men kan ikke se. Jeg henvender meg til naturen med øynene mine, men den taler ikke tilbake. «Er du der?», spør jeg. «Nei, og ja», svarer den. Det er som å se på et menneske i dyp søvn. Man føler seg ofte alene ved siden av sovende mennesker. Det er her, men det er borte. Denne underlige dobbeltheten skaper en uro. "Hvis du ikke er her, hvor er du da?"

Jeg ser videre, og kjenner en bevegelse i form av en tone. Jeg slipper blikket og lytter skjerpet. Jeg hører lys. Det er et annet lys her enn solens.

Når verden lukker sitt øye

Da lukker jeg også mitt

Så møtes vi i et mørke

Som synes for meg som hvitt

Når verden finner sin stillhet

Og hviler dens trette ben

Da møtes vi i en tone

Som klinger for meg som ren