Adventsmeditasjoner

Det fine med å erkjenne noe er at det da uten videre forandrer seg. Ergo viser gestalt-mantraet seg som sant. Det jeg ofte har tenkt på mer som en forhåpning enn som en realitet.

When you accept what is, what is changes.

Jeg våget å si det forbudte høyt, nemlig at jeg skriver for å slippe å synge. Og jeg fant en fred med det, fordi jeg også gjennom å innse dette, innser at sang er en verden i verden. Den er uten sidestykke, og det største ved den kan aldri beskrives med ord. Men allikevel må jeg prøve: Å skrive er å forsøke å avbilde virkeligheten, å synge er virkeligheten.

I denne innsiktens fred vokste det frem en trang i meg til å synge i dag. Jeg sang og spilte imens den lille familien min holdt på med sitt rundt meg. Det fikk meg til å tenke på min far. Jeg husker så godt hvordan han satt der med gitaren, i selv de mest folkerike familiebesøk og kaotiske hverdager. Jeg husker det som om at barn kravlet rundt han på alle kanter, voksne konverserte, ungdommer kom innom og krevde sitt, og midt i kaoset satt han stille, observerende og spilte på gitaren. Innimellom sang han, men som oftest akkompagnerte han livet.

Jo eldre jeg blir, dess mer oppdager jeg at jeg gjør det samme. I en søken etter meningsfull måte å gå inn i disse fragmenterte utvekslingene vi ofte holder på med i sosiale sammenhenger, ender jeg ofte opp med en gitar eller ved et piano. Slik kan jeg være rundt og en del av livet, men allikevel ikke miste meg selv. Tidligere har jeg tenkt på det som en litt åndsfraværende ting å gjøre, men jeg kjenner at det for meg handler om det motsatte. Jeg gjør det for å kunne være til stede.