Adventsmeditasjoner

Plutselig kommer jeg til meg selv i et absurd øyeblikk. Jeg sitter på en kafé på et kjøpesenter og har akkurat kjøpt et batteri til en fin gammel klokke jeg har fått låne. Gleden bobler over at jeg klarte å knekke opp det gamle lokket på baksiden, og at sekundviseren begynte å gå da det nye batteriet kom på plass. Nå har jeg bestilt en kaffe, og spillelisten som i disse dager herjer alle verdens kjøpesentre, butikker og kafeer har også funnet veien til der hvor jeg sitter. De sedvanlige låtene triller over anlegget, og jeg har allerede tatt et lite oppgjør med meg selv og bestemt meg for at jeg i hvert fall ikke skal motsette meg dem, nå som jeg jo har gått inn på denne kafeen.

Jeg har fått stilt klokken, men ser at datoen er feil. Den viser 30. Jeg innser at jeg aldri har stilt datoen på en mekanisk klokke før, og at den eneste måten er å bokstavelig talt skru seg elleve døgn tilbake i tid. Jeg setter i gang, og ser minuttviseren svinge seg rundt og rundt, og sakte begynner det lille 30-tallet å stige opp og ut av den lille ruten. På nytt blir jeg glad på en barnlig måte, «Ja! Det virker!». Men minuttviseren skal gå noen runder på klokke før et døgn har passert, og plutselig blir dette veldig konkret, langsom læring. Jeg skrur og skrur tiden tilbake, og har kommet til 2. juledag. En ny sang har kommet godt i gang på anlegget, og først nå hører jeg at det er den intenst dramatiske, overdrevent episke rockeversjonen av en julesang jeg kjenner fra amerikanske julefilmer — Carol of the bells. I et øyeblikk stopper alt opp, imens jeg ser på viserne som går bakover og musikken som roper akkurat nå gjelder alt, akkurat nå har du ingen tid å miste. 26. desember, 25. desember, 24. desember. Jeg er inne i fortellingen hvor noen får den største gaven; tiden tilbake.

Rockeeposet er heldigvis over og jeg vekker meg selv fra drømmen. Vi er tilbake i vante takter fra høyttalerne imens jeg fortsetter å leke med tanken. Jeg ser for meg at jeg befinner meg på datoene som sakte viser seg i den lille ruten. Bare noen dager frem i tid. Julaften, lillejulaften, bittelillejulaften (i Bergen på 90-tallet hadde vi det), 21. desember, 20. desember...

Fenomenet tid fyller meg. Spørsmålene oppstår fortere enn jeg rekker å formulere dem: Hvordan kan mennesket leve i øyeblikket når det jo både har hukommelse og forestillingsevne? Hva ville Josefin på 1. juledag sagt til Josefin i denne stunden? Jeg blir sittende fast i et spindelvev av tanker. Kanskje hun ville sagt «Vær der du er. Det er det eneste du har.» eller noe i retning av «Ta vare på disse vakre dagene inn mot jul, gled deg over dem, stopp opp og se ut av vinduet en stund. Oppdag hvor du er.»

Hva ville Josefin fra nå svart «Jeg gjør så godt jeg kan. Men tiden har noe ugjenkallelig ved seg, og noen ganger gjør det meg intenst nærværende og oppglødd fordi ethvert øyeblikk er som inngangen til utenlandsterminalen på flyplassen: Point of no return, og noen ganger gjør det meg trist. Som om jeg hele tiden går glipp av noe eller mister noe jeg aldri kan få tilbake.» Tanker om tid fortsetter å fylle meg, de er flyktige som fugler og jeg griper bare noen få av dem. Etter en stund kjenner jeg på en trang til å gå videre i dagen, og i samme øyeblikk tar jeg meg selv i det.

Remember when you wanted what you now have?

Jeg vil skru de siste rundene og ta på meg klokken igjen, da oppdager jeg at hvis man trykker skruen halvveis inn så begynner datoene å bevege seg i stedet for viserne. Heldigvis oppdaget jeg det ikke før nå.