Adventsmeditasjoner

Lysende konturer passerer togvinduet. Stammen på et tre, en busk, rekkverket på en balkong, et reinsdyr. Glimt fra gårsdagen passer mitt indre øye. En utkledd nisse, Michael Bublé over bluetooth, dyrt hotell, lange køer av mennesker rundt julebuffeeten.

Jeg ser på lysene. Koser meg med å tenke på at noen har krøpet rundt ute i hagen, tvinnet en lenke med lys rundt stammen på treet. Det er en liten jobb. Floke på tråden, grener som kommer i veien, kald på hendene. Det er skumring, så dagslyset er allerede sluknende, og så setter man ledningen i støpselet på skjøteledningen og så skjer det noe. Det tennes lys. En liten gjerning er gjort, og virkningen er påtagelig — god.

Hva er det vi vil med oss selv i denne tiden? Hva er det vi vil med Michael Bublé og det lange, hvite nylonskjegget en utskremt ansatt har klistret på seg? Hva er det vi lengter etter som gjør at vi aksepterer premissene som forutsettes av utsagn som «God jul!» (i november) og «Det var jo litt koselig, da, at hotellet hadde ordnet med en nisse til barna».

Menneskets doble natur. I møte med et slags mulighetsfylt tomrom, løfter eller senker vi oss. Tomrommet tvinger frem et valg. Det er umulig å forbli stilt ovenfor det. Vi kan løfte oss til indre lys, og rommet fylles, det vokser, det løses opp til noe større. Den indre bevegelsen er skjør og krevende, men samtidig givende fordi den er selvtilstrekkelig og hel. Den er det den utgir seg for å være. Vi kan senke oss til fyll, distraksjoner, nytelse og drifter. Det virker fortere, men det blir aldri nok. Den indre bevegelsen gir tilfredsstillelse, men er tappende fordi den er ikke det den sier at den er. En undertone av uro ligger der fordi tilstanden er delt.  Michael Bublé over bluetooth i køen til julebuffet utgir seg for hygge og varme, som om den males på et utvendig sjikt. Ingenting er kaldere enn falsk varme, og ingenting er mer ondskapsfullt en påtatt godhet.