Adventsmeditasjoner

En følelse av at noe kommer sammen og samler seg på en helbredende måte. Jeg ser rundt meg, og oppdager at noe har skjedd. Oppdagelsen gjør at det føles som det plutselig har skjedd, fordi jeg plutselig ser det. Men det har skjedd umerkelig sakte. Jeg forstår at det må ha foregått også på de dagene jeg har vært desillusjonert og forbanna. Også på disse dagene har noe beveget seg i retning av det som nå er. Det som har opplevedes fragmentert og ustabilt, har falt på plass. Det har funnet sin plass, og funnet sin måte å holde seg selv oppreist i sin egen skjørhet. Roen som fyller meg når jeg ser dette er velsignet dyp.

Er dette fruktene av den seige lange viljen? Er dette blomsten som springer ut av et jordsmonn av tilbakeholdte impulshandlinger og trang til å korrigere? Er det en slik skjønnhet som kan bli virkeliggjort i verden når blomstens jordsmonn får næring av velvilje og vannes av en stille insisterende understrøm av evnen til å romme ensidigheter og makelighet? Er dette røtter som har vokst seg lange og dyptgripende fordi de selv fikk tid til å finne sin vei gjennom den mørke molden? De har fått sin egen spenst, og vil nå forankre noe som går utover oss begge. Hva var det egentlig som foregikk mellom oss i disse årene, og hvorfor ser jeg nå at det ikke ville ha fantes noen annen vei frem hit enn...vår? Ja, tidvis så har jeg dratt i deg og tidvis har jeg måttet ytre det ubønnhørlige ordet for alle relasjoner — «Nei». Men ikke for ofte, og ikke for sjelden. Nå har vi blitt overflødige for hverandre, og hva er vel større i en relasjon enn det. Det vi har skapt eies av ingen, og godene det vil frembringe skal nytes av noen andre enn oss. Hvilken glede å oppdage hvor feil vi har tatt. Vi var drevet av et ønske om å vokse, men veksten blir nettopp ikke vår. Den er vekst nettopp fordi den blir noen andres gave.