Adventsmeditasjoner

Togdrømmer

En strøm av trykk mot brystet fra innsiden og fra utsiden samtidig. Noe vil ut. Noe vil inn. Som om det som må skje er at brystet mitt eksploderer og imploderer samtidig. Hva er det å være berørt? Hvordan kan en film oppleves som min egen inderlige kjærlighet og smerte? Er vi virkelig så tett forbundet? Er vi mennesker egentlig bare utallige små deler av denne samme store helheten? Hvorfor skulle jeg ellers gråte som om det var min egen familie jeg mistet? Hvorfor skulle jeg ellers kjenne meg så knust og holdt av det som er en fortelling om noen andre enn meg? Ikke kom med bortforklaringer som speilnevroner. Jeg vil forstå hva det egentlig dreier seg om.

Jeg ser andre menneskers liv fra en annen tid fremstilt, fortalt, billedliggjort, og jeg ser det som om det er mitt. Jeg prøver å rasjonalisere, som for å trøste meg selv. Som for å vekke meg ut av denne drømmeaktige innlevelsen, der jeg ikke vet forskjell på meg selv og det andre. «Det er bare en film, det er bare manipulasjon, trekk ut enkeltdeler, hør bare på musikken så gjennomskuer du det umiddelbart.» Men det hjelper lite, fordi det jeg ser vet jeg at virkelige mennesker har gjennomlevd. Og det hjelper ikke at det er noen andre enn meg, for det er i grunnen ikke mulig å skille oss fra hverandre. Hører vi sammen — eller er vi det samme? Slik er det som om jeg ser på en film, ikke om meg selv. Men om et større selv jeg er sammenvevd med, og i dette selvet er alle verdens skjebner også mine.