Adventsmeditasjoner

Hva ville du sagt om setningen måtte begynne med «Sannheten er at...»? Det gjør noe med det som skal følge. Man stiller seg inn i et lyttende rom for å kunne høre godt. Når sannheten skal tales da lytter man. Man skjerpes, og gjør seg klar til å ta imot noe av verdi.

Sannheten er at alle tekster jeg skriver begynner med denne setningen, selv om jeg aldri har skrevet den før. Sannheten er at rett før jeg skriver noe, så lukker jeg øynene og lytter til tomrommet. Ofte er jeg rastløs og svak og holder ikke ut å stå og lytte til et tomrom. Impulsene skyter inn «Jeg må videre, jeg må slappe av, jeg må gjøre noe», og ofte faller jeg for fristelsen og slipper taket, vender meg bort. Men jevnlig klarer jeg å motstå trangen til å flykte, og holder meg selv fast der foran tomrommet. Det kan være jeg rykker til på nytt «Jeg må ut», og igjen besinner jeg meg og sier ordene på nytt. «Sannheten er at...» etterfulgt av stillhet. Fremdeles ingen sannhet, bare tomrom. Eller er tomrommet sannheten? Jeg må holde ut, litt lenger. Stille tar jeg sats. «Sannheten er at...» Jeg lukker øynene så jeg kan se, og ser farger i bevegelse, former og lys som slynger seg rundt i et stort omrom. Hvilken verden er jeg i nå, og hvilket øye ser jeg det med? For jeg ser det. Jeg tror jeg har lært at den indre verdenen er like stor som den ytre, men den må jo være mye større.

Sannheten er at jeg en gang gikk inn i en underjordisk grotte i et lavafelt på Island. Jeg gikk så langt inn at det ikke lenger var noe lys der. Det var helt mørkt. Sannheten er at jeg etter en stund begynte å se lys. Lys som beveget seg i slyngende former og som hele tiden forvandlet fargenyansene. Det lyset jeg tidligere bare hadde sett med øynene lukket, så jeg nå utenfor meg selv.

Sannheten er at jeg får bare én sjanse. Når jeg går inn i tomrommet, kan jeg ikke fornekte det jeg ser. Har man stilt spørsmålet forplikter man seg til å ta imot svaret. Jeg kan ikke sende det tilbake igjen og be om å få en mer passende sannhet. Derfor er de tre ordene så kraftfulle og levende. For sannheten fra i sted er for lengst blitt et ekko og har mistet sitt nå.