Adventsmeditasjoner

Det er den tolvte dagen i årets tolvte måned. Da er jeg også halvveis i adventsmeditasjonene, og slik har jeg kommet til en slutt. For halvveis er ikke halvveis. Alt etter halvveis er som en nedoverbakke, en oppløpsside og i realiteten en slutt. Dette lærte jeg av å gå pilgrimsvandringer. Flere hundre kilometer skulle tilbakelegges gjennom tre uker, og frem til vi var kommet halvveis hadde vandringen noe åpent ved seg. Tiden rett før vi var kommet halvveis var den aller beste på turen. Oppstartsvanskene var tilbakelagt, gnagsårene var under kontroll og kroppen hadde lært seg å gå. Stress, ego, tankekjør og det evige jaget la vi fra oss på benker, ved drikkefontener, på stier gjennom vakre skoger, på støvete landeveier og i de enkle sovesalene. Rytmen bar oss, både døgnrytmen og gangrytmen. I disse dagene følte jeg at jeg kunne gå for alltid. Jeg følte meg friere og nærmere meg selv enn jeg noen gang har gjort. Jeg trengte så lite. Jeg hadde jo alt, bare jeg fikk gå. Så nådde vi milepælen halvveis, og man ville kanskje feire det. Men gradvis ble jeg fylt av en uro som lignet en sorg. Fra da av var jeg på vei hjem, og for hvert steg nærmet jeg meg den Josefin jeg ikke lenger var. Jo nærmere jeg kom den siste dagen, dess mer vegret jeg meg. Snart skulle jeg bli meg selv igjen.

Hvilken farge får tankene fra nå av? Så langt har tekstene åpnet seg mer og mer, i en vakker, søkende og uforpliktende strøm. Tanker som ikke skulle bli til noe. De fikk bare bli til. Med et mål i sikte endrer grunntonen seg. Noe har tatt form, og slik har det fått et slags ego. Fra nå av vil det handle om å krone et verk, ergo blir den neste fasen en selvforherligende akt, og den naive skapergleden har fått en skygge av kynisme.

Finnes det ingen andre måter å gå etter man har kommet halvveis? Kan jeg ikke unngå at

dette bare blir en transportetappe for å komme seg hjem? Jo, pilgrimsvandringen har mer å lære meg. For som det står ved inngangen til Santiago de Compostela. «So you’ve reached Santiago. Where do you go next?» Etter å ha gått i ukesvis, månedsvis mot ett mål, møter dette spørsmålet deg. Og kanskje er det den vakreste innsikten pilgrimsleden lærer deg:

Målet finnes ikke. Derfor roper man «Ultreia» til pilgrimmen. Videre, videre! Vi må alltid videre, og slik opphører også illusjonen om å ha kommet halvveis noe sted. Vi skal videre.