Adventsmeditasjoner

«Hvis jeg fortsetter å skrive nå, så slutter jeg å synge.» Tanken slo meg tidligere i dag. Den kom i en strøm, og jeg stoppet ikke opp ved den. Men nå når jeg ser tilbake på dagen, stopper jeg opp ved denne tanken. Jeg blir litt redd, men jeg er ikke redd for å være redd lenger. Jeg har følt meg langt borte fra musikk så mange ganger i mitt liv. Jeg har lært hvilken relasjon musikken og jeg har. De første ti-femten årene var det vanskeligere. Jeg ble redd, jeg trodde jeg var forlatt, at jeg hadde vanskjøtt forholdet, at jeg ble straffet. Jeg tenkte «Nå har jeg mistet det, nå får jeg aldri oppleve det igjen.» Følelsen av å synge ut en sang som ikke fantes før jeg sang den. Men gang på gang kom den tilbake, og gradvis forstod jeg at vår relasjon den må være fri. Og i mange år nå har vi hatt et forhold av ubetinget kjærlighet. Vi møtes når vi møtes, og da kan alt skje, eller ingenting, og så er vi borte fra hverandre, men ingen av oss tviler lenger på at vi hører sammen.

Men denne tanken om at å skrive fortrenger musikken, den er litt ny og litt gammel. Fordi, den jo gir meg lignende følelser som å synge. Følelsen av å sette noe ut i verden som blir til i det jeg gjør det. Og det skrevne ord har så mange flere sider å skrive på. Jeg kan skrive kort eller langt, fortettet eller ordrikt. Jeg kan skrive alt sammen.

Men så satt jeg meg ned med gitaren, først mest av nysgjerrighet. «Hva er det som venter på å skje?» Jeg sang. Litt på den ene sangen, litt på den andre, uten at jeg var helt til stede i noe av det. Men gradvis ble rommet varmt, og plutselig grep det tak i meg. Å synge er en total opplevelse. Følelsen av å bokstavelig talt puste ut tonene og ordene, å forme dem i linjer, og la dem få strømme gjennom meg og ut i rommet. Følelsen av la ordenes musikk bli en realitet, å la teksten gjøre melodien vakrere, å la melodien gjøre teksten vakrere. Å forme dem med kroppen min, og kjenne hvordan det klinger i meg. Jeg er meg selv —og blir meg selv— når jeg synger. Jeg er her hos meg selv, og samtidig forbundet med noe større. Kanskje var det denne følelsen som fikk noen til en gang å si:

He who sings, prays twice.