Adventsmeditasjoner

Noe av det beste med å spille konserter er å få våkne opp der neste morgen. Avtrykket fra kvelden før kjennes på hele kroppen og i tankene. Ansikt, blikk, ting jeg gjorde eller sa under konserten, samtalene etterpå med varme, vakre, åpne mennesker. Den pure gleden over å få reise til nye og gamle steder og kjenne at ja, vi holder på med det samme, vi vil det samme. Vi vil møtes og være en del av noe større enn oss selv. Noen ganger når jeg står på scenen oppdager jeg hvor jeg er, og tar innover meg at akkurat vi er der sammen. Det er stort, og jeg fylles alltid av dyp takknemlighet.

Neste morgen åpner jeg gardinene spent. Hvem er egentlig Sogndal, Sykkylven, Ålesund eller Florø en fredags morgen? Hvordan ser menneskene ut på vei til jobb, hvordan smaker kaffen og hvordan klinger dialekten? Jeg liker å finne en kafé og glede meg over denne måten å reise på. Jeg liker de små stedene fordi de er seg selv. Der føler jeg meg som en gjest i ordets beste forstand. Jeg får komme hjem til noen. «Hvem hadde jeg vært hvis jeg bodde her?» Så kommer øyeblikket hvor vi setter oss i bilen og kjører ut av sentrumsgatene, og snart er vi på vei. Det føles både vemodig og befriende. Vemodig fordi jeg må gi avkall på tilhørighet, befriende fordi jeg har noe i meg som alltid vil videre. Så da er jeg hun som var her en stund.