Adventsmeditasjoner

Om hvorfor jeg elsker å spille konserter

Du kan ikke vente. Du må velge. Du må la det skje.

Idet du prøver å velge, så har du begynt å vente, og du sier stopp til det

som vil komme. Det kommer imot deg. Du kan ikke velge, du kan ikke vente.

Du må velge uten å vente, du må velge uten å tenke, du må la det skje.

Det som skjer er det som skal skje, og når du lar det skje er det

Fritt, det er i flyt, det er bra, det er gøy, det er spontant,

det er intuitivt, det er skapende, det er kraftfullt, det er sant.

Det er det det skal være, det er ingenting annet enn det det prøver å være.

Det prøver ikke å være noe annet enn det det er.

Og derfor er det sterkt, og derfor er det noe

Som er verdt å være i, og samtidig aldri holde fast i,

fordi i det øyeblikket du har begynt å identifisere deg med det

så har det blitt noe ufritt og noe fortidig. Du må la det skje.

Og det som skjer er det som er meningen at skal skje. Og du kan ikke prøve å styre det. Det skal bli det det skal bli til. Og bare du kan være der for det.

Du kan ikke bestemme over det.

Når du bestemmer over det, har du begynt å diktere

og når du dikterer så har du en idé om hva det burde vært,

og når du har en idé om hva det burde ha vært så har du tenkt deg om.

Og du kan ikke tenke, for du skal ikke velge, du skal ikke vente, du skal ikke velge,

for hvis du prøver å velge eller prøver å vente, så

velter du.

Og da stopper det opp, og så blir det hakkete, så blir det tilgjort, og så blir det falskt.

Det blir egentlig en løgn uansett hvor fint du pakker det inn.

Så du kan ikke vente, du skal ikke vente, du skal ikke velge.

Du skal la det som vil komme, og når du gjør det så er du den du er.