Adventsmeditasjoner

Hvor grått kan det bli? Jeg kjører gjennom et utenomjordisk landskap. Eller vent, jeg er jo på jorden, så utenomjordisk er det ikke. Allikevel føles det fremmed. Tåken har ligget tett, kun avbrutt av regn, og forsterket av mørke, de siste dagene. Jeg ser ut på landskapet, og med én side av meg kan jeg synes at det er uendelig vakkert. Jordene, tåken, himmelen. Overgangene mellom dem er glidende, sammenvevde—tåkete. Tre sjikt, tre verdener, og samtidig danner de ett bilde. Som om noen malte med en pensel av rennende vann da de skulle gjenskape landskapet i akvarell. Alt glir over i hverandre, og innimellom får jeg en fornemmelse av at tåken og mørket hvert øyeblikk kan absorbere meg og bilen. Hvis jeg hadde sluppet meg selv videre inn i den tanken, hadde jeg fått problemer med å puste. Som om jorden er for tett innhyllet av tåke og mørke. Som om taket er for lavt.

Kan det virkelig finnes en himmel med stjerner der oppe, utenfor dette?

Når jeg prøver å ta det innover meg, slår det meg at akkurat nå kjører jeg gjennom en verden i verden. Hadde jeg kjørt lenge nok ville jeg kjørt ut av tåken, og der ville det vært ikke bare klart, men stjerneklart. Og slik får jeg øye på hvordan smerte også kan villede. Der og da er den altoppslukende, og ideen om at det finnes andre tilstander er ren og skjær abstraksjon. Kanskje til og med en provokasjon. At smerten kun er en forbipasserende tilstand, like flyktig som alle andre følelser, høres ut som et søkt påfunn. Men allikevel så finner man seg der gang på gang, utenfor den tette tåken man nettopp var omsluttet av. Derfra ser man seg tilbake og tenker «Jøss, hva var det?» eller «Hvem var det?», og så kjører man videre og får med ett øye på månen i bakspeilet.