Adventsmeditasjoner

Jeg ser opp, og i samme øyeblikk skjønner jeg at jeg gjør det for sjelden. Stjerner mot en mørk kveldshimmel. Klare, lysende og ordnet i vakre konstellasjoner. Så rart at noe så stort er så stille. Gårsdagens påtrengende tåkelandskap føles absurd. Jeg føler meg dum et øyeblikk når jeg tenker på hvor påvirket jeg kan bli av noe så flyktig. Det som tok pusten fra meg i går finnes ikke i dag. Det er forduftet, som om det aldri har vært her. Flyktige forbigående landskap, og nå i dag: Det uforgjengelige.

Det som var her da vi kom, og er her når vi drar.

Stjernehimmelen står der som hugget i stein, i storslagen stillhet stiller den spørsmålene mine tilbake til meg. Jeg roper mot dem «Kan dere høre meg?», og de hvisker «Kan du høre oss?»