Det som skremmer meg, er at TV-serien «Jeg mot meg» ikke vekker en dyp uro i oss om samfunnet vi lever i.
«Pain is a warning that something is wrong», synger Madonna i «The Power of Goodbye». Setningen kom sakte til overflaten i meg mens jeg forsøkte å se på NRK-programmet «Jeg mot meg». Jeg har hørt mye snakk om programmet, og at mange setter pris på at psykisk helse blant unge blir tematisert.
Da jeg en kveld så på serien, ble jeg veldig ille til mote. Formen på serien er mildt sagt problematisk, men debatten om muligheten til å utlevere seg i forhold til behovet for oppmerksomhet (er oppmerksomhet det samme som å bli sett?), kombinert med spørsmål om evnen til å vurdere omfanget av konsekvensene, overlater jeg til noen andre.
I en tid hvor man kan oppfatte «Jeg mot meg» som en motstemme til et samfunn hvor vi eksisterer i en stadig ut-esende overflate, opplevde jeg programmet bare som nok en paracet eller melatonin – symptombehandling.Det som skremmer meg, er at serien ikke vekker en dyp uro i oss knyttet til selve samfunnet vi lever i. Vi ser med empati og kanskje beundring på de unge som strever med å forstå seg selv og utvikle et forståelig språk for hvordan de har det. Men språket eksisterer allerede.
Sjelen deres har sagt ifra lenge. Gråt, isolasjon, søvnvansker, spiseforstyrrelser, suicidalitet og apati er alle veldig tydelige uttrykk for noe. Noe i dem sier ifra om at «Denne måten å leve på er ikke riktig, den er ikke sunn for meg. Dette gjør veldig, veldig vondt.»
Det bør ikke overraske at så mange sliter på denne måten. Det er svært forståelig at noe dypere i oss reagerer. Livene vi vokser inn i, er i stor grad tomme former. Det er et sunnhetstegn at noe i oss sier ifra. Det er en styrke at noe i oss sier «dette kan jeg ikke være med på».
«It is no measure of health to be well adjusted to a profoundly sick society», sier den indiske filosofen Jiddu Krishnamurti.
Jeg utfordrer folk til å se serien, på livene disse unge menneskene mislykkes med å leve. Og da anbefaler jeg å se etter følgende: Tid tilbrakt i kontakt med naturen, tid tilbrakt uten skjerm, mulighet for å uttrykke seg gjennom kunst, søvnhygiene (ikke som regime, men som rytme), fysisk aktivitet som ikke er for kosmetikkens skyld, vennskapsrelasjoner med dybde, og voksne mennesker og institusjoner som formidler at det finnes både tid og rom til å gjøre feil, og at det strengt tatt er å forvente av oss mennesker.
Det er dypt forstyrrende å se disse menneskene vri seg i smerte og fortvilelse, uten at opphavet til situasjonen i det hele tatt bemerkes. I stedet for å prøve å fikse mennesker slik at de er i stand til å leve slike liv, håper jeg vi snart kan våge å se på selve livet og begynne å fikse det. Umulig, tenker du kanskje.
I mellomtiden lengter vi videre. Etter kontakt. Kontakt med omgivelsene, hverandre, pusten, viljen, en dypere mening i livet og øyeblikket. Lengselen ligger der i dypet mens vi jager etter bekreftelse, prestasjon, stimuli, følelsen av å ha lykkes og status.
Det må ikke være sånn. Hvis vi våger, kan vi endre mye bare ved å lytte til oss selv. Og tenk på hvor mye som kan gjøres hvis vi bare hadde begynt med å snu opp ned på skolen! Og så håper jeg deltakerne i serien en dag får møte noen som sier «Det er ikke deg det er noe galt med.»
Publisert i Bergens Tidende 29.09.2018