Fremtidens steinerskole

I år har det blitt bedrevet steinerpedagogikk i 100 år i Norge. Ett århundre har gått siden den første skolen ble startet opp her, kun syv år etter verdens aller første. Vi har med andre ord en lang tradisjon å se tilbake på. Det siste tiåret har jubileene stått i kø for dem som har en forbindelse til steinerskoler og opphavsmannen selv. 2019 feiret vi 100 år med steinerpedagogikk i verden, 2025 var det 100 år siden Rudolf Steiner døde, i år er det 150 år siden Emil Molt ble født, «og så videre». For hva vil vi egentlig med slike markeringer, og hva er det som gjør at vi trekkes mot dem?

Jeg tror slike feiringer uttrykker et behov for å forankre oss selv i tidens ubønnhørlige forvandlingsstrøm. Det at tiden går, og at vi mennesker er en del av denne store strømmen, det er noe som kan føles større enn vi kan holde i våre hjerter. «Tider skal komme, tider skal henrulle». Vi vet det og vi gjentar det til det blir floskler, men vi forstår det samtidig ikke. Vi blir konfrontert med vår egen forgjengelighet. At en dag skal også jeg gå ut av tiden, og en dag skal verden fortsette også uten meg. Menneskeheten arbeidet og drømte her før jeg kom, og den skal fortsette når jeg drar videre. Vi innser at vi står og virker i denne strømmen—en stakket stund. Å markere jubileer kan være en måte å holde fast ved eller ramme inn en representasjon av tiden, og et bilde av selv som borgere av verdenshistorien.

Hva har Downton Abbey og steinerskolen til felles?

I den populære TV-serien utkjempes det et slag gjennom seks sesonger. Slaget står mellom fortiden og fremtiden. Mellom det kjente, etablerte og utprøvde på den ene siden, og det ukjente, tilblivende og søkende på den andre. Det forhandles og kjempes. Noen stiger frem som seirende, andre må se seg beseiret. Noen ganger beseirer fremtidsimpulsen tradisjonene, og noen ganger må det normbrytende innordne seg og innse at formene er for sterke.

Man foretrekker det fortidige fordi man har sett det fungere, man kjenner dets spilleregler, og slik skapes en illusjon om noe forutsigbart, noe man «vet virker». Det fremtidige mangler referanser og det mangler spilleregler, og slik kan det vekke frykt hos det i oss som ønsker å vite hva vi går i møte.

Det kjente fra fortiden kan ha vist seg å ha en tidløs kvalitet, eller det kan være det vi tyr til i mangel på mot og skaperkraft til å ta imot det som vil komme inn i verden. Det kan oppta og definere det åpne og skjøre rommet som skapelse forutsetter.

Dem som tror at oppgjøret mellom fortid og fremtid, tradisjon og innovasjon er eksklusivt for steinerskolen, bør se Downton Abbey (eller tilsvarende) og kanskje få øye på at dette er et urmotiv i menneskehetens historie.

Det er nå det gjelder

I sport sies det at man må spille med en «sense of urgency». Det betyr at man må være på, og ta inn over seg at hvert valg og hvert øyeblikk teller. Det er nå det gjelder. Når man går inn i en kamp med en tilbakelent holdning, blir man som oftest feid av banen av motstanderen. Og denne følelsen av at noe er presserende, den har jeg regelrett blitt flasket opp med som pedagog. En av de sterkeste fortellingene jeg har oppdaget i steinerpedagogikken er at «Vi står ved et veiskille.» Det har jeg hørt i forskjellige varianter så lenge jeg har vært virksom. Det blir gjerne uttrykket i sammenheng med at tidene er utfordrende, tiltagende i intensitet, mer ekstreme, og at det dermed blir viktigere at vi handler, at vi er vårt ansvar bevisst.

Det underlige med dette utsagnet, er at det er både sant og upresist på samme tid. Ja, det er nå det gjelder, men det har alltid vært sant. I ethvert øyeblikk de siste 100 årene har det vært tilfelle, og det vil være sant også i morgen, eller for eksempel onsdag ettermiddag den 11. oktober i 2034.

Så steinerskolen har alltid stått ved et veiskille, mellom det som har vært og det som kan bli. Og forestillingen om at dette er spesielt sant fordi det er 100 år siden noe, er nok mest en retorikk som gir jubileer sin slagkraftighet. For pedagogikk er ikke en slankekur eller et nyttårsforsett, den begynner ikke på mandag. Den er uopphørlig.

Et nå-vesen

Guden Janus har to ansikter. Et som skuer tilbake og et som ser fremover. Det har også mennesket, men i tillegg har det et organ som kan kalles et nå-organ. Ofte forbinder man dette med hjerteområdet i mennesket. Området som vever sammen erfaring og intensjon; forestilling og vilje.

Jeg tror at jubileer vekker en dypere klang i oss, og at vi feirer og markerer for å uttrykke noe vi ikke helt forstår. Dette noe er en fornemmelse av muligheten vi har til å erkjenne oss selv som skapende. Den krever noe av oss, og den kaller på oss, denne innsikten om at skapelse er mulig i et hvert øyeblikk, og umulig i alle andre enn dem som er — nå. Ansvaret og muligheten som ligger i å erkjenne et nå, er menneskets gave.

Nåets skole

Pedagoger både i skoler og barnehager blir noen ganger omtalt som fødselshjelpere eller jordmødre. Det er et fint bilde, og det gir oppgaven en dypt eksistensiell grunntone. Pedagogen er en slags formidler mellom verdener — og mellom tider. Et slags nå-organ, som formidler mellom det menneskeheten så langt har utviklet og erkjent, og det den ennå har til gode å skape. Som fødselshjelper tar den imot det nye, natalitet, i form av barna som hele tiden blir gitt til verden. Som fødselshjelper introduserer og sosialiserer pedagogen disse nye menneskene til våre omstendigheter og mulighetene som finnes her, og anerkjenner og støtter det nye disse menneskene vil bringe inn i verden.

Hvis pedagoger er fødselshjelpere for mennesker, kunne man sagt at skoler er fødselshjelpere for samfunn. Men vi får ikke elevenes udelte oppmerksomhet, og det vil være mange andre krefter som virker på dem på livsveien. Noen av disse kreftene vil utfordre, forlede, og påføre smerte og desillusjon.

Slik blir pedagogikk en tillitsøvelse. Det blir en øvelse i å ha tillit til at det man har gitt til barna vil virke videre inn i verden, og at hvert individ har det som trengs for å velge sin livsvei i frihet. Dermed blir pedagogikk også en hengivenhetsøvelse. Det blir en øvelse i å gi seg hen til at de nye menneskene selv må velge hvilke lærdommer og normer de ønsker å ta med seg videre inn i det som skal bli noens fremtid.

Publisert første gang i Steinerbladet 09/26.