Steinaldersk moralfilosofi

Såkalt biohacking kan raskt bortforklares som sesongens selvhjelpsvariant, og dette er delvis sant. Men ideen om å optimalisere seg selv gjennom kunnskap om biologiske prosesser har dypere konsekvenser enn tittelen på julens bokgave. Kunnskap om hormoner har funnet vei inn i mange fagfelt. 

Folk flest har blitt hobby-endokrinolog. 

«Du behøver ikke euforiserende stoffer for å bli høy på livet. En løpetur, sex eller en real latter kan også utløse et endorfinkick – bare prøv og se» (Vedel, 2022). Denne og lignende overskrifter har blitt dagligdags. Populærkultur, bøker, feeds og aviser er fulle av dem, og mentaliteten bak sprer seg tilsynelatende motstandsløst.

Biohacking

Vi oppfordres til å løpe, isbade, få latterkrampe, klemme i 20 sekunder, beundre en solnedgang og ha øyenkontakt i tre sekunder. Hvorfor? Fordi visse hormoner da skilles ut. 

Endorfin, dopamin og oxytocin har blitt dagligtale, og en del av motivasjonen for våre handlinger. 

Det underlige med disse slutningene er at de har snudd verden på hodet. Det får konsekvenser for våre relasjoner og verdier. Jeg klemmer deg fordi jeg føler varme for deg og fordi relasjonen tilsier at jeg kan gi deg en klem. 

Dette gjør jeg uavhengig av hormonelle prosesser, men moralsk gode valg kan også ha helsemessige konsekvenser. For å snu verden tilbake igjen: Hadde du sluttet å klemme mennesker hvis noen fortalte deg at det ikke ble skilt ut hormoner når du gjorde det?

Steinaldermannen vet best 

Ideen om det opprinnelige mennesket blir hyppig brukt som begrunnelsen for nåtidige valg. Fenomener som paleodiett og omdiskuterte forklaringsmodeller for kvinnelig (stedbunden og omsorgsfull) og mannlig (omstreifende og polygam) adferd har eksistert lenge. 

Relasjoner blir forklart med at mennesket levde i jeger- og sanker-samfunn omgitt av farlige dyr, og derfor var helt avhengig av fellesskapet. Derav blir mennesket sett på som et «sosialt dyr» med tilknytning som primærbehov. 

Truende rovdyr i steinalderen begrunner at dagens mor og spedbarn bør være nære.

Relasjonsbrudd er skadelig fordi det går på akkord med vår genetiske programmering. Som mor kjenner jeg hvor viktig nærhet er med min datter, men ikke fordi mennesker levde som jegere og sankere for 20.000 år siden. 

Hvis huleboere er fasiten på hva som er riktig for i 2025, får vi et problem med tanke på sider ved jeger- og sanker-samfunnet vi ikke identifiserer oss med.

Kan noen ta ansvar for meg? 

Hvorfor vil vi ikke stå for våre egne valg? Hvorfor skal verdivalg «outsources» til en fjern fortids premisser i en tid hvor individets frihet står sentralt? 

Nyere forskning påpeker at menneskets natur er å nettopp ikke være særlig begrenset av vår natur. Ergo må vi begrunne våre valg ut ifra vår bevisste vurdering av situasjonen. 

Når vi baserer oss på biologiske faktorer i våre verdivalg, hvem eller hva gir vi da vårt moralske ansvar til?

Risikoen er at vi gir fra oss det un

ike mandatet mennesket har, nemlig ansvaret som følger med fri vilje. Historien har vist hvor galt det kan gå når korrelasjon forveksles med årsak. I en biototalitær tenkning skal verdensproblemer løses med biologisk manipulasjon. 

En søken etter det «egentlige» hos mennesket har skyggesider som kulminerte i midten av forrige århundre. Det sies at ansvar ikke kan delegeres. Jeg kan ta i bruk kunnskap, men ansvaret for mine valg, det er det bare jeg selv som kan og skal bære.

Publisert første gang i Vårt Land 03.11.25